anevilnes.com

Om under et døgn er vi på vei! Koffertene er pakket, får ikke inn en eneste sokk til, og overvekten er en selvfølge. Hele dagen min har gått med på sirkelargumentasjon med meg selv; "denne kjolen passer jo perfekt om jeg skal...", "dette blir jo bra til...", "denne får jeg bruk for når...", "jeg kan jo ikke ta med dette uten å ta med disse!". Så første utgiftspost blir allerede i innsjekkingen, dessverre. Vi har nemlig sett med våre egne øyne at vi fra nå av har to stooooore klesskap hver, og det kommer godt med etter at jeg måtte henge opp kjoler i trappen på vårt gamle rom. All respekt for Valentina-leiligheten, forøvrig. Men skal bli godt å ha hushjelp hver mandag, fungerende vaskemaskin, null edderkopper og parkett istedetfor sort stengulv. Søndag morgen klokken 10.45 lander vi i Roma, og siden bærer det i taxi rett hjem til vår fantastiske leilighet som ligger her:

Midt på Campo de Fiori står en statue av "Bruno", som var vårt faste møtested. "Bruno om fem!", "de er på Bruno", "henger på Bruno" var helt normalt. Bruno var nemlig en filosof som ble brent på nettopp denne plassen i 1600, mest sannsynlig for å ha for revolusjonerende og "truende" meninger og oppfatninger. De hang en pose med krutt rundt halsen hans for at han skulle dø momentant, da, så veldig slemt var det jo ikke......

På julevors i desember skal jeg imponere med noen egenkomponerte Prima Vera-inspirerte dansetrinn, men tar istedet en slik Alene-Hjemme-snurrert på parketten til Guro og bomser rett på skinkene så det smeller i veggene. Fire minutter senere sklir jeg ned halve trappen etter å ha glidd på sokkelesten. Nei, jeg var ikke beruset på tidspunktet. Smertefaktor 7.5. På nattklubb i Roma skal jeg bråkjekt og rebelskt sette meg ved siden av en venninne på toppen av en sofa, og lener meg bakover vel uvitende om at der finnes ingen vegg - men kun en slags grop bak sofaen som passer perfekt til kroppen min. Vi snakker omvendt katteposisjon; bena i 90grader opp bak sofaputene. Nei, jeg var ikke beruset på tidspunktet. Smertefaktor 6 (dog kun dagen derpå). På vandring i Roma er jeg midt i en intens diskusjon - som sannsynligvis omhandler meg selv - da det plutselig sier "PANG", og jeg innser at jeg har gått på en slags meterlang jernstang, som har kollidert midt i rattata. Smertefaktor 10. 

Ved hjelp av å bla tilbake i arkivet på bloggen min - bloggen som jeg til tider har hatt lyst til å SPY av ("herregud hva er det jeg har SKREEEEVET hahahahhaha herregud nøøøøørd" er noe som går på repeat i hodet mitt når jeg f.eks leser veslevoksne, melankolske tekster jeg produserte sene kvelder i en annen verdensdel og ikke minst her i Norge) - har jeg altså (klarte du å komme tilbake til setningen etter den lange digresjonen eller måtte du lese tilbake til den første bindestreken? PS: digresjoner er en av mine verste sider ved skrivingen, norsklæreren min/mamma ville vel flydd på meg om de så dette) klart (haha, NOK EN GANG; herregud)  å erindre og spore fram Ane anno desember 2007 og desember 2008. Ikke bare hvor jeg var i verden, men hvem jeg var, og hvem som var rundt meg. 

I desember 2007 cruiset jeg mellom familiebesøk i San Francisco, shopping i Portland, skiturer til Mt. Hood og det trygge, brune trehuset med den grønne sofaen til familien McNallan. Samtidig skrev jeg melankolske jeg-savner-dere-innlegg, snakket og mimret i EVIGHETER på MSN med Adrian, og satt med klump i halsen når jeg fikk pakker i posten som forskjellige mennesker hadde brukt hundrevis av kroner på å sende. Mamma shippet pakkekalender fra andre siden av Atlanteren, og jeg gråt krokodilletårer imens jeg lå sammenkveilet i sengen og hørte på David Gray. Jeg forberedte meg på en jul i et annet land, et annet kontinent, i en annen kultur med en annen familie. Jeg skrev masse om hvor glad jeg var i denne familien som tok i mot meg som en søster og datter og ga meg julegaver av lik verdi og omtanke, men også om hvor mye jeg irriterte meg over den amerikanske countrymusikken, fremmedfrykten, sosialiseringen og footballen. Jeg var en følsom og redd 17-åring som blant annet var livredd for å gå mer opp i vekt ettersom hver dag var en pølsefest, men samtidig modig og sterk og prøvde å heve meg over utfordringer, og alt jeg irriterte meg over og som var så vannvittig annerledes enn det jeg var vant til. Foran meg ligger spennende reiser, sterke bånd, nye vennskap og fantastiske (og ikke fullt så fantastiske) opplevelser. 

I desember 2008 var jeg så absolutt i Norge. Jeg var drittlei av de fleste mennesker utenom vennene og familien min, og spesielt "simple minded people" som far min sier, som kom med uttalelser om vennegjengen min. Plastic Fantastic for alltid! Det at jeg forresten virkelig klarte å bry meg om hva som ble sagt, sier vel litt om hvor lite jeg ellers hadde å irritere meg over på den fronten. Jeg var dritstressa med skolen og russeopplegg, men hadde samtidig tid til å kose meg på juleball og julebord med de trygge, gode vennene mine. Russetiden hadde allerede ankommet dagsorden, og jeg lærte masse om ups & downs ved å skulle "lede" 300 mennesker som naturlig nok både krevde, mente og talte. Mamma lagde pakkekalender, og det var stort sett det hyggeligste som skjedde den julen. Ellers spilte jeg litt piano og sånt, og feiret en klein.no nyttårsaften. Jeg hadde en lang bloggpause for å tenke over diverse, og jeg klarte å sette en strek over enkelte ting jeg måttte komme meg over. Foran meg ligger et halvt år med russefeiring, eksamenslesing, fremtidsplanlegging, fest og moro. 

Så sitter jeg her i desember 2009. Nærmere bestemt er jeg i Aix-en-Provence i Frankrike, og sitter i hotellsengen der jeg egentlig bør sove og forberede meg på en morgendag fylt med croissant, café au lait og fransk shopping og kultur. I magen flyter ekte cremé brûlé og marinert laksefilét - i hodet flyter eksistensielle tanker om hvem jeg er og hva i helvete jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg er hjemme i Norge på juleferie, har hatt svineinfluense og har forhåptentligvis bestått tre eksamener. Bak meg ligger tre måneders drøm av et opphold i Roma, og foran meg ligger det fem, friske måneder som skal oppleves samme sted. Jeg vet ikke annet enn at jeg skal reise og bo sammen med min beste venninne i verdens fineste by med en utfordrende husleie. Jeg aner ikke hva som ligger foran meg.

I uvissheten, utider og opplevelser har jeg alltid hatt noen å dele det med. Her om dagen bestemte jeg meg for at jeg snart skal printe ut og spare på alle de fantastiske mailene og meldingene jeg fikk av vennene mine imens jeg var bortreist, imens jeg var trist og imens jeg var på mitt beste. Det er så fint å spare på, for man kan jo ikke akkurat legge en klem eller et uttalt ord i et album, heller. Det er stort sett de samme som i disse tre årene har stått for ord, tanker og handlinger, selvom noen dessverre faller bort, og andre heldigvis føyes til. 

Så må jeg nesten nevne at jeg har hatt noen faste blogglesere (utenom pappa) som har kommentert ivrig, morsomt og oppløftende i laaang tid. Jeg har aldri kjent dere, men jeg blir fascinert av det fine dere har skrevet opp gjennom årene. Jeg har liksom aldri egentlig svart dere ordentlig, men navn som Ragnhild, Kamelle, Kamilla, Elise, Guro, Iselin, Big A (Tonje) blant flere andre, kan jeg spore tilbake i laang tid, og også i de siste innleggene mine. Kanskje er det mange Guroer og Iseliner, men likevel. Det er så morsomt at dere gidder å lese det jeg skriver, til og med det mest idiotiske og minst velskrevne tull. Som spør om vi kan bli venner når jeg sitter og spiller PIANO PÅ VIDEOBLOGG (..........), og som sier at de gråter når jeg må hjem fra USA. Og ja - jeg elsker at bloggen min er så liten at jeg faktisk har mulighet til å kunne ramse opp noen av disse menneskene på knappe to hender. Kom på besøk til meg i jula og jeg lager grøt til dere. 

Helt til slutt må jeg si at jeg ikke skjønner pointet i store deler av det jeg nettopp har skrevet. Det startet med en oppsummering av hvor jeg var i desember måned fra 2007-2009, og endte med en slags kjærlighetserklæring til blogglesere som jeg vanligvis ville definert som lettere patetisk. Men shit au, bør jeg være flau over å skrive det bør dere være flau over å lese det.