Those days are over

Tusen takk til alle som har fulgt med, og som kanskje stikker innom en gang i lysåret. Jeg har ikke blogget siden april 2010, og har fortsatt 300 sidevisninger i måneden. Det er imponerende! Jeg er ikke videre stolt av alt jeg har skrevet her, men jeg er veldig glad i at jeg gjorde det. Jeg tror ikke jeg kommer til å slette bloggen med det første, og om fremtidige arbeidsgivere googler meg og finner ut av at jeg går med forskjellige sokker og ikke kan lage mat, så får det bare være. 

Jeg er fortsatt tilgjengelig dersom dere har spørsmål om USA, Roma eller menssyklusen deres - jeg har ukentlig kontakt med flere som av en eller annen grunn tror og mener jeg har svar på det meste. Dèt liker jeg. Jeg prøver å redusere antall Facebookvenner i min "private fase" i livet, men innboksen min er alltid åpen, det samme med anevilnes@hotmail.com. Følg med på utvekslingsstudent.com der jeg kanskje dukker opp med et klokt ord om en stund. 
Takk og farvel!
Los Angeles, juni 2010.


Livet i Roma.





















18.jan.2010

Ettersom Ane og Ida ikke har muligheten til å blogge fra Roma enda, har jeg, Big A, fått æren av hjelpe dem med å poste denne videoen. Ane har gitt meg et par hint over facebook-chat om at de egentlig har det helt jævlig......ettersom de savner meg. MEN, jeg skulle allikevel hilse og si at de har det helt fantastisk!



Arrividetjsi,
Big A.

Vi lever!



Vi har ikke mulighet til å blogge fra Roma enda på grunn av feil på blogg.no sin server, men her er en liten smakebit!

Takk til Tania for hjelp.

camper på campo

Om under et døgn er vi på vei! Koffertene er pakket, får ikke inn en eneste sokk til, og overvekten er en selvfølge. Hele dagen min har gått med på sirkelargumentasjon med meg selv; "denne kjolen passer jo perfekt om jeg skal...", "dette blir jo bra til...", "denne får jeg bruk for når...", "jeg kan jo ikke ta med dette uten å ta med disse!". Så første utgiftspost blir allerede i innsjekkingen, dessverre. Vi har nemlig sett med våre egne øyne at vi fra nå av har to stooooore klesskap hver, og det kommer godt med etter at jeg måtte henge opp kjoler i trappen på vårt gamle rom. All respekt for Valentina-leiligheten, forøvrig. Men skal bli godt å ha hushjelp hver mandag, fungerende vaskemaskin, null edderkopper og parkett istedetfor sort stengulv. Søndag morgen klokken 10.45 lander vi i Roma, og siden bærer det i taxi rett hjem til vår fantastiske leilighet som ligger her:





Bilder: google.com


Campo de Fiori, direkte oversatt "blomstenes plass"/"blomsterfeltet/markedet" -- tror jeg -- er en av Romas mest kjente, innholdsrike og travle plasser! Her er det marked på dagen hvor det kryr av jallaboder, men også ferske grønnsaker, parmesan, frukter, urter, kjøtt, fisk, planter og selvfølgelig masssse blomster! På morgenen/formiddagen kan du sitte på en av restaurantene og drikke en cappuccino mens du spiser frokost eller lunch, og senere på dagen ryddes bodene vekk og bakken spyles, kostes og børstes etter noter. På kvelden kryr det av mennesker på de kjente barene, deriblant Saby's (med en svensk bartender som ryktes å være verdensmester i flaskesjonglering), Gigante (høye barstoler og barske ansatte), Drunken Ship (amerikanernes yndlingssted med eget 'beer pong table' og The Voice-musikk), samt vår favoritt: Sloppy Sam's! Der satt vel Ida og jeg dag inn og dag ut  i tre måneder, og det litt ruskete, amerikanske utseendet og varierte klientellet er en del av sjarmen. På bakrommet står den blå gitaren min og venter på meg! 

Midt på Campo de Fiori står en statue av "Bruno", som var vårt faste møtested. "Bruno om fem!", "de er på Bruno", "henger på Bruno" var helt normalt. Bruno var nemlig en filosof som ble brent på nettopp denne plassen i 1600, mest sannsynlig for å ha for revolusjonerende og "truende" meninger og oppfatninger. De hang en pose med krutt rundt halsen hans for at han skulle dø momentant, da, så veldig slemt var det jo ikke......

Augustpose foran Bruno i 40 varmegrader! Pepe og Buschacchi kommer til å savne Fabio. 

5 days left!




Her er kjøkkenet vårt i Roooooomaaaaaaa. Gjett om det blir kokkelering av ypperste slag på nettopp denne kjøkkenbenken, dere! Haha, jeg husker en gang Ida skulle overraske meg med middag for noen måneder siden. Hun stod på Supermercado borte i gaten og så på et kjøttstykke som så riktig mørt og fint ut, og bestemte seg for å lage en deilig filét til musen sin, med kokt brokkoli og fullkornsris til. MMMM! Jeg satt meg forventningsfullt ned ved spisebordet etter at hun hadde worked a little magic borte ved grytene, og magen vromlet etter mat..... som smakte heelt forjævelig. Risen var overkokt og så salt at jeg nesten fikk tårer i øynene, kjøttet smakte gummigelé og brokkolien satt seg fast i tennene mine imens jeg presset fram "åå, kjempedeiliig". Tjue sekunder senere lå maten i søpla og jeg mener å huske vi stekte en pizza margerita, for tredje dagen på rad. Selvom jeg har gått på husmorskole hos mormor siden jeg kunne gå, inneholder mine kokkekunster nudler, taco og kyllingsalat. Man kommer langt med dét. 


Husk kokeboken, muselort!


Året i bilder


The OC og lekser.

Ski og fjell.

Russerevy.

Russ.

USA.

Roskilde. (bildet er fra 2008; men you get the picture).
Santorini.

Slottsfjellsfestivalen.
Lekekamerater.


Vatikanmuseet, Roma.
Spansketrappen, Roma.

Firenze.

France.

Nordpolen.

Nyttårs.
2010 blir året jeg flyter til Roma med min partner in crime, Ærbødigste Kausland, og skal bo i vår egne, lille håndplukkede leilighet midt i byen. Etter fem måneders jobb i utelivsbransjen, og forhåpentligvis mye fritid, er det ikke lenge før jeg setter meg på flyet til USA. Seattle, Portland, Los Angeles, San Francisco, Miami og New York i 28 dager! Herregud! Jeg har enda ikke fordøyd det, men flytbillettene og hotell er i boks for Macintosh og meg. Straka vägen fra USA til Roskilde Festival, og så første taxi til innspilling for "Luksusfellen". Neida -- just joking, det skjer etter sydenferien med jentene og Slottsfjellsfestivalen. Med mindre mamma klarer å overbevise meg om å begynne i Oslo, noen hun _ikke_ klarer, flytter jeg opp til Bergen i høst for å hoppe inn i en form for selvtorturering som jevnlig praktiseres i nedbørsbyen - jusstudiet. Såååå møter jeg en deilig mann som jeg kan feire julen i Thailand med :-) Same procedure as every year, James.

Je t'aime!

Hey, nå overnatter jeg i et kloster. På veggen min står det følgende: 


Det betyr noe... veldig smart. Slik pynter de forresten til jul i Aix-en-Provence:











Det er rett og slett en av verdens vakreste byer. Også har de Abercrombie & Fitch der, jeg er imponert! I tillegg er alle kelnerne vakre. Nå har vi derimot kjørt via Nice (tidenes omtur....) og opp til en liten fjellandsby i Provence, og Le Monastére de Ségriés; klosteret til et vennepar av gamlefar. Det er helt ENORMT, jeg gikk meg vill på vei til doen. På vei fram hadde bakken fryst til is, og vi så seriøst FEMTEN bilvrak på veien. Denne heldiggrisen hadde krasjet i midtrabatten og sklidd nedover hundre meter sidelengs langs A8:


Fhislife.com? Ja, Golfen MIN har forresten kommet seg til Frankrike. Vi fant ut underveis at det går an å bytte vindusvisklere, så nå kan man faktisk se noe når man kjører også! 

Halve grunnen til at vi er her er for å signere en kontrakt på at dette er vår nye, franske inngangsdør:




Vakker by, eller hva? Her skal jeg tilbringe noen vakre somre framover, for nå på vinteren er det ikke noe særlig. Vil liksom ikke havne i midtrabatten heller. Pappa er så lykkelig at han spiller piano med sine nye extensions:


...og med sin nye ullgenser som jeg nærmest måtte TVINGE han til å kjøpe siden kofferten hans ble lost in translation og han har krav på erstatning fra reiseforsikringen. Min far er tilhenger av "the simple life", mener han selv, og for han å kjøpe "fritidsklær" mer enn to ganger i året er unødvendig.

Nå GLEDER jeg meg til morgendagen - det går ikke an å sjekke inn til flyet mitt online, noe som betyr at det mest sannsynlig er enormt forsinket (om det går i det hele tatt...). Jeg skal reise alene som vanlig, og er såååå lei av å vente på flyplasser. Jeg kan Schiphol i blinde nå, og fant til min enorme skuffelse ut av at det er kun når jeg skal til USA at jeg har adgang til Lounge 2, der de tilbyr Xpres Spa. Jeg hører til og med rykter om at 700 mennesker måtte overnatte på FELTMADRASSER der natt til i går, og jeg må si jeg gleeeeeder meg til å gjøre det samme dersom flykaoset ikke er over enda. God jævla jul, liksom. De har i det minste Starbucks der, da. 

I did what I had to do and saw it through without exemption

Norge:

bilde 295

Roma:

20090509042027

20090422082646

20090228135325

20080328140937

20080418225803

20081125143832


20080613221303

20081207070511

Norge er et sånt fantastisk land med fantastiske verdier. Vi har velferdsstat, en enorm statsminister (ikke i størrelsen altså), vakre og opplyste mennesker (stort sett), lover, regler, system og orden. ÅÅ hvilken struktur! Her får du bot om du kjører for fort, stygge blikk om du roper for høyt, ikke en dråpe alkohol om du er under atten og samtalene går i takt og rytme. Vi har rekkehus, nye støvsugere, parkett, rene husdyr og fartsdumpler. 

Italia er bare så.... jævelig ustrukturert. Her bor det millioner av mennesker, og det virker som om alle befinner seg akkurat der hvor du er. En kjapp tur rundt det gamle nabolaget mitt kan by på klirr fra glass og bestikk, bikkjer som bjeffer og italienske husmødre som banker tepper og kjefter på barna sine i takt, rop fra unggutter med skitne føtter som spiller fotball på kirkeplassen, ulingen fra ambulanser som aldri kommer seg forbi tretten feilparkerte Smart-biler, toner fra gatemusikanter - som oftest melodien "My Way" av Frank Sinatra som spilles playback på en liten cdspiller, plystringen fra italienske ungdommer med kvisete panner når det går en blond jente forbi, femten gamle gubber som diskuterer en fotballkamp på sin stamcafé, kinesiske turister med hvite tørkler og sliten turguide, amerikanske ektefeller med paraply og dorull i veska "oh my GOD, Frank, we need a picture of this", forelskede par i Villa Borghese som ikke kan se noe annet enn hverandre, pizzabakere som springer så dobbelthakene klasker mot den hvite frakken når de skal kjøpe mer melk på det lokale supermarkedet, gateselgerne som spurter med brillestativene sine så fort de skimter en carabinieri/polizia, forretningsmenn med dress og slips plassert på en liten Vespa som skrangler dem fram til jobb..... Dette er landet med den idiotiske statsministeren som opphever lover om at det er forbudt å drikke på gata, landet med ikke-eksisterende trafikklover og "redd-dæ-sjæl" mentalitet, og landet der man må forholde seg til korrupsjon og mafiavirksomhet i samme grad som vi forholder oss til skattesystemet. And Ane l o v e s it. 

Alle disse bildene har jeg stjålet fra Weheartit, men jeg kan love jeg har følt, opplevd eller sett alt dette omtrent hver bidige dag de siste månedene. Og jeg skal se det og føle det og smake på det igjen og igjen og igjen og igjen. Roma is my way, og det skal det være så lenge jeg orker.


R O M A

Herregud, her har jeg ikke vært på lenge! 

Men, nuvel. Her ligger så jeg. Location: Norge. 3 grader og pissregn. Svineinfluensa. God stemning. Velkommen hjem, jadda. Egentlig blogger jeg bare fordi jeg er syk og jævelig ensom. Det virker som om alle mine VENNER tror svineinfluensa smitter gjennom telefonrøret, og jeg har ikke sett noen andre enn de som tilhører bostanden på h u n d r e  å r. Neida, nå skal jeg ikke være bitter bare fordi de pent har avslått sykebesøk selvom jeg har prøvd med alle mulige løgner og bestikkelser (jeg er ikke smittbar! jeg har munnbind! du kan få sjokolade!). Men jeg kommer sterkere tilbake. Både opp av senga og rett tilbake til verdens vakreste by! 

Tre måneders oppsummering:

img2426

img2312

img2357

img1798

img1926

img3011

img1930

img3000


Jeg flytter tilbake 7. januar, sammen med min nye livspartner Ida. Husleien er svindyr og de har ikke saus eller nudler på butter'n. Drinkene er nesten like dyre som i Norge, og jeg kan ikke gå på et utested uten å regne med at noen stikker de skitne fingrene sine under kjolen min. Men vi bor på Romas mest kjente piazza, capresen er utsøkt, menneskene er (altfor) vennlige og en ny, spennende jobb venter på oss. Håpet er hvertfall med! Kanskje dere også.
Ane.

Ane.

20, Tønsberg

Jeg reiser og drømmer og lever og sånt. anevilnes@hotmail.com.

Siste kommentarer

Lenker

Jeg anbefaler

hits