18.jan.2010
Ettersom Ane og Ida ikke har muligheten til å blogge fra Roma enda, har jeg, Big A, fått æren av hjelpe dem med å poste denne videoen. Ane har gitt meg et par hint over facebook-chat om at de egentlig har det helt jævlig......ettersom de savner meg. MEN, jeg skulle allikevel hilse og si at de har det helt fantastisk!
Arrividetjsi,
Big A.
Arrividetjsi,
Big A.
Vi lever!
Vi har ikke mulighet til å blogge fra Roma enda på grunn av feil på blogg.no sin server, men her er en liten smakebit!
Takk til Tania for hjelp.
Takk til Tania for hjelp.
camper på campo
Om under et døgn er vi på vei! Koffertene er pakket, får ikke inn en eneste sokk til, og overvekten er en selvfølge. Hele dagen min har gått med på sirkelargumentasjon med meg selv; "denne kjolen passer jo perfekt om jeg skal...", "dette blir jo bra til...", "denne får jeg bruk for når...", "jeg kan jo ikke ta med dette uten å ta med disse!". Så første utgiftspost blir allerede i innsjekkingen, dessverre. Vi har nemlig sett med våre egne øyne at vi fra nå av har to stooooore klesskap hver, og det kommer godt med etter at jeg måtte henge opp kjoler i trappen på vårt gamle rom. All respekt for Valentina-leiligheten, forøvrig. Men skal bli godt å ha hushjelp hver mandag, fungerende vaskemaskin, null edderkopper og parkett istedetfor sort stengulv. Søndag morgen klokken 10.45 lander vi i Roma, og siden bærer det i taxi rett hjem til vår fantastiske leilighet som ligger her:
Bilder: google.com
Midt på Campo de Fiori står en statue av "Bruno", som var vårt faste møtested. "Bruno om fem!", "de er på Bruno", "henger på Bruno" var helt normalt. Bruno var nemlig en filosof som ble brent på nettopp denne plassen i 1600, mest sannsynlig for å ha for revolusjonerende og "truende" meninger og oppfatninger. De hang en pose med krutt rundt halsen hans for at han skulle dø momentant, da, så veldig slemt var det jo ikke......
Augustpose foran Bruno i 40 varmegrader! Pepe og Buschacchi kommer til å savne Fabio.
så jævelig bridget jones.
He-rre-guuuuud. Du vet du er Dronning Patetisk når du sitter og googler ting som "kroppens organer" og "hvordan lager man mat". Eller når du tryner midt i Storgata i Ghetto-Horten og tre pensjonister får latterkrampe. Når jeg tenker meg om kan jeg komme på flere utrivelige, smertelige situasjoner jeg har utsatt meg for de siste månedene. Ah, jeg hater at jeg hver eneste dag gir mamma større og tryggere grunnlag til å kunne fortsette å referere til datteren sin som "my little idiot".
Reiser om to dager! Bah bah rararara, Roma-roma-mama.
På julevors i desember skal jeg imponere med noen egenkomponerte Prima Vera-inspirerte dansetrinn, men tar istedet en slik Alene-Hjemme-snurrert på parketten til Guro og bomser rett på skinkene så det smeller i veggene. Fire minutter senere sklir jeg ned halve trappen etter å ha glidd på sokkelesten. Nei, jeg var ikke beruset på tidspunktet. Smertefaktor 7.5. På nattklubb i Roma skal jeg bråkjekt og rebelskt sette meg ved siden av en venninne på toppen av en sofa, og lener meg bakover vel uvitende om at der finnes ingen vegg - men kun en slags grop bak sofaen som passer perfekt til kroppen min. Vi snakker omvendt katteposisjon; bena i 90grader opp bak sofaputene. Nei, jeg var ikke beruset på tidspunktet. Smertefaktor 6 (dog kun dagen derpå). På vandring i Roma er jeg midt i en intens diskusjon - som sannsynligvis omhandler meg selv - da det plutselig sier "PANG", og jeg innser at jeg har gått på en slags meterlang jernstang, som har kollidert midt i rattata. Smertefaktor 10.
MEN... selvom jeg er Norges eksempel på Bridget, er jeg også særskilt heldig med en knippe andre ting. Deriblant hvor jeg har bosatt meg til tross for at kroppen min ikke tåler kulde:
Og tenna mine!! Det sa tannlegen i går. Hva syns dere om lipglossen min?????? Den er fra Trucco. Fikk den sponset av Wella da det fortsatt var noen som leste bloggen min - he he. Greit det, klarer meg uten dere, jeg.
Til slutt et bilde jeg har tatt helt selv! Dette er Pantheon, en av verdens mest bevarte bygninger. Bygningens eneste lyskilde er er 9 meters rundt hull i kuppelen! Dagens lille fakta.
Reiser om to dager! Bah bah rararara, Roma-roma-mama.
5 days left!
Husk kokeboken, muselort!
Året i bilder
The OC og lekser.
Ski og fjell.
Russerevy.
Russ.
USA.
Roskilde. (bildet er fra 2008; men you get the picture).
Santorini.
Slottsfjellsfestivalen.
Lekekamerater.
Vatikanmuseet, Roma.
Spansketrappen, Roma.
Firenze.
France.
Nordpolen.
Nyttårs.
2009 var året jeg gikk ut av videregående, var russ, flyttet ut av landet, reiste, studerte, tok eksamen og utforsket. Noe nytt og mye gammelt. Det var året jeg bestemte meg for hva jeg skal gjøre videre, hvem jeg vil være og hva barna mine skal hete. Det var året jeg gikk opp en bh-størrelse - nå må de snart roe seg ned - og begynte å slette mennesker jeg ikke kjente på Face. Jeg skjønte mer hvem som var Venner og hvem som var "jeg-hører-du-har-vorspiel-og-derfor-sender-jeg-en-melding"-venner. Jeg hørte på John Mayer og så verdens beste Oasis på Roskilde. Det var året jeg forstod at det faktisk er jævelig kleint å blogge, og at det er enda kleinere å si "kleint". Det er året jeg forstod at det er vannvittig genialt å blogge også, og at det er den eneste måten jeg kan få min mor til å slutte å ringe meg hver gang hun tror jeg er død (sånn ca. en time etter at jeg ikke har svart på melding hvor det står "koko!").
2010 blir året jeg flyter til Roma med min partner in crime, Ærbødigste Kausland, og skal bo i vår egne, lille håndplukkede leilighet midt i byen. Etter fem måneders jobb i utelivsbransjen, og forhåpentligvis mye fritid, er det ikke lenge før jeg setter meg på flyet til USA. Seattle, Portland, Los Angeles, San Francisco, Miami og New York i 28 dager! Herregud! Jeg har enda ikke fordøyd det, men flytbillettene og hotell er i boks for Macintosh og meg. Straka vägen fra USA til Roskilde Festival, og så første taxi til innspilling for "Luksusfellen". Neida -- just joking, det skjer etter sydenferien med jentene og Slottsfjellsfestivalen. Med mindre mamma klarer å overbevise meg om å begynne i Oslo, noen hun _ikke_ klarer, flytter jeg opp til Bergen i høst for å hoppe inn i en form for selvtorturering som jevnlig praktiseres i nedbørsbyen - jusstudiet. Såååå møter jeg en deilig mann som jeg kan feire julen i Thailand med :-) Same procedure as every year, James.
End of story! Denne infoen var sånn just in case.. og note to self.
Je t'aime!
Hey, nå overnatter jeg i et kloster. På veggen min står det følgende:
Det betyr noe... veldig smart. Slik pynter de forresten til jul i Aix-en-Provence:
Det er rett og slett en av verdens vakreste byer. Også har de Abercrombie & Fitch der, jeg er imponert! I tillegg er alle kelnerne vakre. Nå har vi derimot kjørt via Nice (tidenes omtur....) og opp til en liten fjellandsby i Provence, og Le Monastére de Ségriés; klosteret til et vennepar av gamlefar. Det er helt ENORMT, jeg gikk meg vill på vei til doen. På vei fram hadde bakken fryst til is, og vi så seriøst FEMTEN bilvrak på veien. Denne heldiggrisen hadde krasjet i midtrabatten og sklidd nedover hundre meter sidelengs langs A8:
Fhislife.com? Ja, Golfen MIN har forresten kommet seg til Frankrike. Vi fant ut underveis at det går an å bytte vindusvisklere, så nå kan man faktisk se noe når man kjører også!
Halve grunnen til at vi er her er for å signere en kontrakt på at dette er vår nye, franske inngangsdør:
Vakker by, eller hva? Her skal jeg tilbringe noen vakre somre framover, for nå på vinteren er det ikke noe særlig. Vil liksom ikke havne i midtrabatten heller. Pappa er så lykkelig at han spiller piano med sine nye extensions:
...og med sin nye ullgenser som jeg nærmest måtte TVINGE han til å kjøpe siden kofferten hans ble lost in translation og han har krav på erstatning fra reiseforsikringen. Min far er tilhenger av "the simple life", mener han selv, og for han å kjøpe "fritidsklær" mer enn to ganger i året er unødvendig.
Nå GLEDER jeg meg til morgendagen - det går ikke an å sjekke inn til flyet mitt online, noe som betyr at det mest sannsynlig er enormt forsinket (om det går i det hele tatt...). Jeg skal reise alene som vanlig, og er såååå lei av å vente på flyplasser. Jeg kan Schiphol i blinde nå, og fant til min enorme skuffelse ut av at det er kun når jeg skal til USA at jeg har adgang til Lounge 2, der de tilbyr Xpres Spa. Jeg hører til og med rykter om at 700 mennesker måtte overnatte på FELTMADRASSER der natt til i går, og jeg må si jeg gleeeeeder meg til å gjøre det samme dersom flykaoset ikke er over enda. God jævla jul, liksom. De har i det minste Starbucks der, da.
Fremtiden min, da... eller fortiden.
Herregud. Så lenge jeg har levd har jeg fått høre at man "én dag" kommer til et punkt der man... vurderer. Man vurderer sine mål, sine venner/omgangskrets/familie, sin fortid, sin fremtid, sine vennskapelige og ikke-vennskapelige forhold, sin personlighet et cetera, et cetera. Jeg vil ikke si jeg har kommet til dette punktet - selv om tankene slår meg innimellom - men av de nevnte aspektene kan jeg si at det er et par som har stått jævelig sterkt i fokus i det siste; fortiden og fremtiden og De Viktige Personene.
Ved hjelp av å bla tilbake i arkivet på bloggen min - bloggen som jeg til tider har hatt lyst til å SPY av ("herregud hva er det jeg har SKREEEEVET hahahahhaha herregud nøøøøørd" er noe som går på repeat i hodet mitt når jeg f.eks leser veslevoksne, melankolske tekster jeg produserte sene kvelder i en annen verdensdel og ikke minst her i Norge) - har jeg altså (klarte du å komme tilbake til setningen etter den lange digresjonen eller måtte du lese tilbake til den første bindestreken? PS: digresjoner er en av mine verste sider ved skrivingen, norsklæreren min/mamma ville vel flydd på meg om de så dette) klart (haha, NOK EN GANG; herregud) å erindre og spore fram Ane anno desember 2007 og desember 2008. Ikke bare hvor jeg var i verden, men hvem jeg var, og hvem som var rundt meg.
I desember 2007 cruiset jeg mellom familiebesøk i San Francisco, shopping i Portland, skiturer til Mt. Hood og det trygge, brune trehuset med den grønne sofaen til familien McNallan. Samtidig skrev jeg melankolske jeg-savner-dere-innlegg, snakket og mimret i EVIGHETER på MSN med Adrian, og satt med klump i halsen når jeg fikk pakker i posten som forskjellige mennesker hadde brukt hundrevis av kroner på å sende. Mamma shippet pakkekalender fra andre siden av Atlanteren, og jeg gråt krokodilletårer imens jeg lå sammenkveilet i sengen og hørte på David Gray. Jeg forberedte meg på en jul i et annet land, et annet kontinent, i en annen kultur med en annen familie. Jeg skrev masse om hvor glad jeg var i denne familien som tok i mot meg som en søster og datter og ga meg julegaver av lik verdi og omtanke, men også om hvor mye jeg irriterte meg over den amerikanske countrymusikken, fremmedfrykten, sosialiseringen og footballen. Jeg var en følsom og redd 17-åring som blant annet var livredd for å gå mer opp i vekt ettersom hver dag var en pølsefest, men samtidig modig og sterk og prøvde å heve meg over utfordringer, og alt jeg irriterte meg over og som var så vannvittig annerledes enn det jeg var vant til. Foran meg ligger spennende reiser, sterke bånd, nye vennskap og fantastiske (og ikke fullt så fantastiske) opplevelser.
I desember 2008 var jeg så absolutt i Norge. Jeg var drittlei av de fleste mennesker utenom vennene og familien min, og spesielt "simple minded people" som far min sier, som kom med uttalelser om vennegjengen min. Plastic Fantastic for alltid! Det at jeg forresten virkelig klarte å bry meg om hva som ble sagt, sier vel litt om hvor lite jeg ellers hadde å irritere meg over på den fronten. Jeg var dritstressa med skolen og russeopplegg, men hadde samtidig tid til å kose meg på juleball og julebord med de trygge, gode vennene mine. Russetiden hadde allerede ankommet dagsorden, og jeg lærte masse om ups & downs ved å skulle "lede" 300 mennesker som naturlig nok både krevde, mente og talte. Mamma lagde pakkekalender, og det var stort sett det hyggeligste som skjedde den julen. Ellers spilte jeg litt piano og sånt, og feiret en klein.no nyttårsaften. Jeg hadde en lang bloggpause for å tenke over diverse, og jeg klarte å sette en strek over enkelte ting jeg måttte komme meg over. Foran meg ligger et halvt år med russefeiring, eksamenslesing, fremtidsplanlegging, fest og moro.
Så sitter jeg her i desember 2009. Nærmere bestemt er jeg i Aix-en-Provence i Frankrike, og sitter i hotellsengen der jeg egentlig bør sove og forberede meg på en morgendag fylt med croissant, café au lait og fransk shopping og kultur. I magen flyter ekte cremé brûlé og marinert laksefilét - i hodet flyter eksistensielle tanker om hvem jeg er og hva i helvete jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg er hjemme i Norge på juleferie, har hatt svineinfluense og har forhåptentligvis bestått tre eksamener. Bak meg ligger tre måneders drøm av et opphold i Roma, og foran meg ligger det fem, friske måneder som skal oppleves samme sted. Jeg vet ikke annet enn at jeg skal reise og bo sammen med min beste venninne i verdens fineste by med en utfordrende husleie. Jeg aner ikke hva som ligger foran meg.
I uvissheten, utider og opplevelser har jeg alltid hatt noen å dele det med. Her om dagen bestemte jeg meg for at jeg snart skal printe ut og spare på alle de fantastiske mailene og meldingene jeg fikk av vennene mine imens jeg var bortreist, imens jeg var trist og imens jeg var på mitt beste. Det er så fint å spare på, for man kan jo ikke akkurat legge en klem eller et uttalt ord i et album, heller. Det er stort sett de samme som i disse tre årene har stått for ord, tanker og handlinger, selvom noen dessverre faller bort, og andre heldigvis føyes til.
Så må jeg nesten nevne at jeg har hatt noen faste blogglesere (utenom pappa) som har kommentert ivrig, morsomt og oppløftende i laaang tid. Jeg har aldri kjent dere, men jeg blir fascinert av det fine dere har skrevet opp gjennom årene. Jeg har liksom aldri egentlig svart dere ordentlig, men navn som Ragnhild, Kamelle, Kamilla, Elise, Guro, Iselin, Big A (Tonje) blant flere andre, kan jeg spore tilbake i laang tid, og også i de siste innleggene mine. Kanskje er det mange Guroer og Iseliner, men likevel. Det er så morsomt at dere gidder å lese det jeg skriver, til og med det mest idiotiske og minst velskrevne tull. Som spør om vi kan bli venner når jeg sitter og spiller PIANO PÅ VIDEOBLOGG (..........), og som sier at de gråter når jeg må hjem fra USA. Og ja - jeg elsker at bloggen min er så liten at jeg faktisk har mulighet til å kunne ramse opp noen av disse menneskene på knappe to hender. Kom på besøk til meg i jula og jeg lager grøt til dere.
Helt til slutt må jeg si at jeg ikke skjønner pointet i store deler av det jeg nettopp har skrevet. Det startet med en oppsummering av hvor jeg var i desember måned fra 2007-2009, og endte med en slags kjærlighetserklæring til blogglesere som jeg vanligvis ville definert som lettere patetisk. Men shit au, bør jeg være flau over å skrive det bør dere være flau over å lese det.
Kyss, klapp og klem
aux champs elyssés
Nå har jeg nettopp feiret julaften nummer én. Nok en (fem år gammel) tradisjon hos oss; alle skal få. En pose Twist og to julebrus var alt som skulle til for å skape riktig rockestemning i Tønsberg for storebror, far og meg selv, som feirer den ekte julaften på tre forskjellige steder i år. Pluss etpartre gaver. Er jeg den eneste i verden som alltid ved nøyaktig hva jeg får til jul, mest fordi jeg bestemmer, plukker ut og nærmest pakker gavene inn selv? Klager ikke på det, altså, men folk ser på meg som om foreldrene mine burde anmeldes.
Aix-en-Provence (ekks øn prrrrovaans, misjøøur)
Provence
Jeg fryser snart av meg samtlige legemer, og reiser derfor i morgen til Frankrike hvor det er ca...... 10 grader varmere (altså over frysepunktet). Hit skal vi:
Nice
Aix-en-Provence (ekks øn prrrrovaans, misjøøur)
Provence
Grunnen til den intense googlingen er at jeg aldri har vært utenfor Paris. Og nå skal jeg være borte hele fire dager.
Nå ga jeg dere mye å bryne dere på! God jul :)
Hjelp UNICEF og Pampers med å donere vaksiner til spedbarn
God jul!
Fikk en givende mail her om dagen;
"Hvert år dør 128 000 nyfødte barn av stivkrampe. Det er mer enn dobbelt så mange barn som blir født i Norge hvert år. Stivkrampe kan unngås ved en enkel vaksine. Pampers og UNICEF har derfor gått sammen om "ett klikk - en vaksine"-kampanje for å redde barneliv. For hvert klikk på Pampers sine hjemmesider, doneres en vaksine til UNICEF. Målet vårt er at vi sammen skal klare å donere minst 30 000 vaksiner i Norge.
UNICEF og Verdens Helseorganisasjon sier at stivkrampe kan utryddes innen 2012. Men det burde være mulig før! Når det finnes en velfungerende vaksine er det ingen grunn til at verken barn elelr deres mødre skal behøve å dø av stivkrampe."
For å gi en donasjon går du inn på denne siden og klikker. Det koster deg ikke en kalori: http://1klikk1donasjon.no.
Dere vil vel at alle barn skal bli like søte og friske som jeg var?
I did what I had to do and saw it through without exemption
Norge:
Roma:
Norge er et sånt fantastisk land med fantastiske verdier. Vi har velferdsstat, en enorm statsminister (ikke i størrelsen altså), vakre og opplyste mennesker (stort sett), lover, regler, system og orden. ÅÅ hvilken struktur! Her får du bot om du kjører for fort, stygge blikk om du roper for høyt, ikke en dråpe alkohol om du er under atten og samtalene går i takt og rytme. Vi har rekkehus, nye støvsugere, parkett, rene husdyr og fartsdumpler.
Italia er bare så.... jævelig ustrukturert. Her bor det millioner av mennesker, og det virker som om alle befinner seg akkurat der hvor du er. En kjapp tur rundt det gamle nabolaget mitt kan by på klirr fra glass og bestikk, bikkjer som bjeffer og italienske husmødre som banker tepper og kjefter på barna sine i takt, rop fra unggutter med skitne føtter som spiller fotball på kirkeplassen, ulingen fra ambulanser som aldri kommer seg forbi tretten feilparkerte Smart-biler, toner fra gatemusikanter - som oftest melodien "My Way" av Frank Sinatra som spilles playback på en liten cdspiller, plystringen fra italienske ungdommer med kvisete panner når det går en blond jente forbi, femten gamle gubber som diskuterer en fotballkamp på sin stamcafé, kinesiske turister med hvite tørkler og sliten turguide, amerikanske ektefeller med paraply og dorull i veska "oh my GOD, Frank, we need a picture of this", forelskede par i Villa Borghese som ikke kan se noe annet enn hverandre, pizzabakere som springer så dobbelthakene klasker mot den hvite frakken når de skal kjøpe mer melk på det lokale supermarkedet, gateselgerne som spurter med brillestativene sine så fort de skimter en carabinieri/polizia, forretningsmenn med dress og slips plassert på en liten Vespa som skrangler dem fram til jobb..... Dette er landet med den idiotiske statsministeren som opphever lover om at det er forbudt å drikke på gata, landet med ikke-eksisterende trafikklover og "redd-dæ-sjæl" mentalitet, og landet der man må forholde seg til korrupsjon og mafiavirksomhet i samme grad som vi forholder oss til skattesystemet. And Ane l o v e s it.
Alle disse bildene har jeg stjålet fra Weheartit, men jeg kan love jeg har følt, opplevd eller sett alt dette omtrent hver bidige dag de siste månedene. Og jeg skal se det og føle det og smake på det igjen og igjen og igjen og igjen. Roma is my way, og det skal det være så lenge jeg orker.
R O M A
Herregud, her har jeg ikke vært på lenge!
Men, nuvel. Her ligger så jeg. Location: Norge. 3 grader og pissregn. Svineinfluensa. God stemning. Velkommen hjem, jadda. Egentlig blogger jeg bare fordi jeg er syk og jævelig ensom. Det virker som om alle mine VENNER tror svineinfluensa smitter gjennom telefonrøret, og jeg har ikke sett noen andre enn de som tilhører bostanden på h u n d r e å r. Neida, nå skal jeg ikke være bitter bare fordi de pent har avslått sykebesøk selvom jeg har prøvd med alle mulige løgner og bestikkelser (jeg er ikke smittbar! jeg har munnbind! du kan få sjokolade!). Men jeg kommer sterkere tilbake. Både opp av senga og rett tilbake til verdens vakreste by!
Tre måneders oppsummering:
Jeg flytter tilbake 7. januar, sammen med min nye livspartner Ida. Husleien er svindyr og de har ikke saus eller nudler på butter'n. Drinkene er nesten like dyre som i Norge, og jeg kan ikke gå på et utested uten å regne med at noen stikker de skitne fingrene sine under kjolen min. Men vi bor på Romas mest kjente piazza, capresen er utsøkt, menneskene er (altfor) vennlige og en ny, spennende jobb venter på oss. Håpet er hvertfall med! Kanskje dere også.
www.wheninrome.blogg.no
ikke glem å følge med på den nye reisebloggen!
and i'm free, free fallin.
Shes a good girl, loves her mama
Loves jesus and america too
Its a long day living in reseda
Theres a freeway runnin through the yard
Gonna free fall out into nothin
Gonna leave this world for a while.
Loves jesus and america too
Its a long day living in reseda
Theres a freeway runnin through the yard
Gonna free fall out into nothin
Gonna leave this world for a while.
Portland - Detroit - Amsterdam - Sandefjord - Roskilde - Tønsberg - Roma - jorden rundt - Bergen - jorden rundt igjen - giftemegfåtrebarnoglevelykkelig........
anevilnes.com takker for seg.
(www.wheninrome.blogg.no. Vi sees der om et par måneder)!
just say yes!
Jeg har vært innom Starbucks 7 ganger på 3 dager.
Jeg har spist kinamat til lunch, og oreo's & milk til kveldsmat.
Jeg har vært innom Mr. Miller og hilst; kom hjem med en bærepose moreller.
Jeg har vært på løpetur med Johanna. Vi løp kilometeren ned til Mr. Miller sitt hus, for å si det sånn.
Jeg har spilt beer pong og dominerte kraftig!
Jeg har møtt mange venner og andre dyr.
Jeg har fem body lotions og seks lipglosser fra Victoria's Secret i kofferten, fordi jeg ikke klarer å motstå "ta (x) betal for (x)"-tilbud.
Jeg har kjøpt seks nye klesplagg for 350 kroner.
Jeg har en følelse av at dette er slutten på utvekslingsåret mitt, og at jeg snart skal si "hade a" til alle igjen.
Jeg har faktisk lesere nå som jeg er i USA igjen.
Jeg har kjøpt Sims 3 for 250 kroner, og har fra nå av ikke noe liv. Derav dette smålige forsøket på oppdatering. Hade a!
Jeg har spist kinamat til lunch, og oreo's & milk til kveldsmat.
Jeg har vært innom Mr. Miller og hilst; kom hjem med en bærepose moreller.
Jeg har vært på løpetur med Johanna. Vi løp kilometeren ned til Mr. Miller sitt hus, for å si det sånn.
Jeg har spilt beer pong og dominerte kraftig!
Jeg har møtt mange venner og andre dyr.
Jeg har fem body lotions og seks lipglosser fra Victoria's Secret i kofferten, fordi jeg ikke klarer å motstå "ta (x) betal for (x)"-tilbud.
Jeg har kjøpt seks nye klesplagg for 350 kroner.
Jeg har en følelse av at dette er slutten på utvekslingsåret mitt, og at jeg snart skal si "hade a" til alle igjen.
Jeg har faktisk lesere nå som jeg er i USA igjen.
Jeg har kjøpt Sims 3 for 250 kroner, og har fra nå av ikke noe liv. Derav dette smålige forsøket på oppdatering. Hade a!
